Vi som sover

Mennesker er vanskelige å forstå. Vi trenger ikke gå lenger enn til oss selv. Noen ganger virker vi helt ute av stand til å se sammenhengene i det som skjer rundt oss. Brannen som nylig rammet flyktningeleiren Moria i Hellas kan tjene som et eksempel på det.

Da noen afghanske flyktninger satte fyr på leiren, ble flere tusen krigsflyktninger og økonomiske flyktninger uten tak over hodet. Elendige forhold hadde preget leiren, og nå ble det enda verre.

Men da våknet Kari og Ola. Det kom raskt krav til det "norske" Solberg-regimet om å ta imot flere enn de 50 menneskene som de hadde satt som tak.  

I løpet av 2 - 3 dager fikk mange av oss mail og sms'er fra minst 5 - 6 ulike norske hjelpeorganisasjoner. De ønsket penger til å bistå folk i Moria. Og det stoppet ikke der. På nettet stod også andre fram, så smekkfulle av nestekjærlighet, humanisme og omtanke for barna i Moria-leiren at jeg og mange andre ble skikkelig rørt.

Det var da det store og paradoksale spørsmålet traff meg som et neveslag:

 

• "Alle" får vondt av flyktningebarna i Moria. Men hvorfor får ikke "alle" vondt, når norske regjeringer støtter kriger og sanksjoner som skaper flyktninger?

 

Hvordan kan det ha seg at bare et fåtall av oss protesterer mot Norges deltakelse i kriger og sanksjoner mot andre land som bl.a. Libya i 2011 og de årelange inhumane sanksjonene mot Syria? Handlinger som beviselig skaper tragedier og sender personer, hele familier og landsbyer på flukt.

Hvorfor våkner vi og disse sidrumpa "hjelpeorganisasjonene" først når kriger og sanksjoner viser sitt grimme resultat i form av flyktningtragedier? Og hvor stupide er vi, når vi gang på gang velger slike politikere inn på stortinget? Hyklerske karriere-politikere som på krav fra EU, USA-Nato, etc. støtter kriger og sanksjoner, samtidig som de forteller oss at "vi må ta ansvar" for de som må flykte fra krigene og sanksjonene som disse politikerne støtter så varmt opp om. 

 

• "Politikerforakten vokser", sutrer politikerne. Svaret bør være: "Takk dere selv for det. Fortsett på samme måte, og forakten og mistilliten vil øke!"

 

"The future is so bright, I gotta wear shades"  skrev den amerikanske musikeren Patrick McDonald i 1986. Teksten dryppet av ironi og ei fatalistisk holdning til ei framtid som så ut til å gå til grunne i kriger. Da kunne man i det minste skaffe seg gode solbriller / "shades" for å unngå å bli fullstendig blendet av atomeksplosjonene.

Eller kanskje var solbrillene ment for at man skulle slippe å se, og måtte innse hvem og hva som egentlig førte fram til katastrofen?

Jeg er redd vi nordmenn bruker samme type "solbriller". Som et vern mot virkeligheten og til å se bare det "regjeringen" og de store mediene vil vi skal se, helt inntil vi blir innhentet av virkeligheten og tvunget til å se. 

Og når vi blir det, kommer både medmenneskelighet, humanisme og sterke følelser fram i oss. . . . . Men da har dessverre katastrofen allerede skjedd, og vi kommer på etterskudd. Alltid på etterskudd. Hver gang!

Er vel bare slik vi er? Naiv tiltro til storting og regjering, og uhyggelig sein til å få av oss de mørke solbrillene og selv se hvordan verden egentlig er? 

 

"Vi som sover", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2020 ©