Dårekisten

"Dårekisten" er et maleri i en serie antikrigs-motiver jeg har malt i de siste månedene. Ubehagelig arbeid. Helst skulle jeg latt være, men for å unngå at slike heslige motiver hjemsøker meg, må de males. På den måten får jeg dem ut av tankene. 

Hva dette motivet betyr eller hvordan det kan tolkes, overlater jeg til den enkelte som betrakter det. Jeg kan imidlertid si litt om tanker som meldte seg underveis i malearbeidet, og som på ulike måter påvirket meg. 

At jeg også var påvirket av det som nå framstår som en stedfortreder-krig mellom Russland og USA-Nato i Ukraina, er nesten overflødig å nevne. Det bør imidlertid nevnes at sjansene for at en slik krig kan eskalere til utslettende atomkrig, er en del av bakteppet til de 7 - 8 antikrigs-maleriene jeg så langt har malt.

Tanken på Goya og Manet

I tillegg til visse enkeltmalerier som f.eks. "Majas på en balkong" har jeg alltid vært fascinert av to serier av Franciso Goya: "Krigens redsler" (1808 - 1814) og "Svarte malerier" (1819 - 1823). Jeg opplever at både motiver og komposisjoner i disse seriene "snakker" direkte til meg. Eller for å være mer direkte: De gir meg en på trynet! 

Kanskje virket de også slik inn på Edouard Manet (1832 - 1883)? Når jeg kom til å tenke på han, er det imidlertid fordi han og Goya var en mestere på svart, men uten at den ble for iøynefallende. Selv synes jeg hans portrett av Berthe Marisot fra 1873 er et slående bevis på det. 

Alle som har lest teknisk litteratur om kunstmaling eller overvært slike forelesninger, vet at det advares mot å bruke svart. For mange år siden formulerte en eldre russisk maler det på en presis måte for meg. "Schwarz ist so solide. Wird wie ein Loch in Deinem Gemälde", sa han. ("Svart er så kraftig. Blir som et hull i maleriet ditt")

Han hadde selvsagt rett, men noen ganger ønsker jeg faktisk "hull" i maleriet. I slike tilfeller hender det at jeg bruker svart. Tenk litt over det. Både mennesker, samfunn og stater er fulle av "hull". I særdeleshet er dagens geopolitikk så full av "hull" at det snart ikke finnes noe som binder "hullene" og dermed verdenssamfunnet sammen.

Og ting som ikke holdes sammen . . . . går som kjent i oppløsning. I statsvitenskapen snakkes det om en overgang fra en unipolar og til en multipolar verdensordning.

Tanken på Peer Gynt

Mens jeg malte på dette motivet vokste maleriets tittel fram i bevisstheten. Den tragiske menneskeflokken flyktet fra en selvpåført katastrofe. En katastrofe som i stor grad skyldtes at de hadde forstått verden på sin egen snevre, men politisk korrekte måte; samtidig som de iherdig fornektet alle andre forståelser som motsa deres egen. Selv under flukten holdt de fleste seg desperat til den politisk korrekte virkelighetsforståelsen. Fanatisme var blitt deres ledestjerne.

Det var i denne sammenhengen Henrik Ibsens skuespill "Peer Gynt" dukket opp i hukommelsen min. I siste del av skuespillet blir vi kjent med Begriffenfeldt som bestyrer dårekisten eller "galehuset" i Kairo.

Begriffenfeldt beskriver dårekisten som et sted der "ingen har gråt for de andres vèer, ingen har sans for andres ideer." Det kan tolkes som om man i dårekisten er overbevist om at den til enhver tid politisk korrekte oppfatninga av virkeligheten er den eneste rette. Andre oppfatninger anses som feil og skadelig, og må derfor bekjempes og forbys.

Blant annet kan vår tids "scene-nekt" (cancel culture / woke-culture) sees som en parallell til denne dårekiste-tankegangen. Kort sagt går den ut på at folk som ikke er enig med den politiske eliten og det politisk stuerene, ikke skal få lov til å uttale seg. Her snakker vi om ren og uforfalsket anti-demokratisk sensur! Om deler av diktaturets stygge ansikt.

Det paradoksale er at tilhengerne av bl.a. "scene-nekt" og andre antidemokratiske tiltak, samtidig påberoper seg å være usvikelige forsvarere av demokrati og ytringsfrihet. Bare enda et tegn på den postmoderne fragmenteringa av logisk konsistent og rasjonell tenkning? 

Et tegn som også preget undergangen til tidligere sivilisasjoner i historia?

 "Dårekisten", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 80 x 60 cm, 2022 ©